«Vårherres palett»

VÅRHERRES PALETT

Lista, — Vårherres palett, fargenes, tonenes stemningsrike land. Meget har jeg spurt, og vidt har jeg faret, men intet hittil har hildret meg og tent mine sanser i brann slik som du.

Om dagen er du solglitret, om natten måneskjæret i drømmene mine. Og lukker jeg øynene blott en ørliten stund, vandrer min rastløse sjel over tusener kjente steder.

Det står for meg som var det i går jeg sprang rundt i tunene og kriget med guttene, og så ligger det uker, måneder, år imellom, nittet sammen til en endeløs film, mettet med opplevelser, håp, skuffelser, sorg, glede. Ansvar følte jeg ikke; matstrevet bekymret meg ikke. Livet var drøm, dikt. —

Et kvart århundrede er været hen siden da, sier min tause tidsmåler. Men minnet påstår det var i går, for hverken inntrykk eller farger er bleknet.

Og jeg knytter hendene mot tiden og sier: «Løgn, løgn.»

Den trekker bare kaldt på skuldrene og drar videre. Så mange før har den grøpet mellom sine glupske møllestener. Nå står jeg for tur. Mitt ansikt, mine hender forteller meg at jeg holder på å gli inn i fortiden. Men noe eier jeg dog som den ikke kan knuse eller ta fra meg, — minnene om deg. —

Hver generasjon har sine gleder, sitt paradis blant naturens evig skiftende kullisser. Jeg mine. Slik har det vært, slik vil det vedbli å være til dagenes ende.

Vårherres palett. —

Vil du jeg skal fortelle om den? Ja da må du lytte med andakt, ti for meg er den et hellig sted. Jeg har jo levd mine barneår der. Den gjemmer min gråt, mitt smil. Jeg kjenner hver stein, hver sti, og dog visste jeg ikke hva jeg åtte før jeg måtte forlate mitt rike, og lengten tok meg.

Vårherres palett, tonenes, fargenes stemningsrike land.

Med to veldige fjordarmer favner havet det, og trykker det i lidenskap opp til sitt urolige bryst. Allikevel ligger det trygt og godt, for de kolde hender når ikke i hop, og moderstrengen, det smale eid over til fastlandet, brister ikke.

Gi meg din hånd, så stiger vi ut på den ovale halvø, dit hvor jeg hver dag vandrer i mine drømmer. Først farer vi over knoppheie-mylderet, regnbuetubens kaos av størknet drypp, de levende fargers eventyr, isprengt med sølv fra bekk og tjern.

Sønnenfor har vi flatlandet med lyngmoer og myrer, med vann og torvskjer, åker og eng og digre klynger av hus.

Og her slår vi oss til ro en stund, her hvor Guds brede pensel med kraftige strøk komponerte de toner livsunderet ånder av. —

Hører du det monotone drønn fra brenningen i syd? Det er mildværet som dormer der ute. Men mellom fjellene inne på fastlandet iser kulden. Begge har de et vondt øye til hverandre. Med lunkne og kolde åndedrag slikker de vekselvis flatens dansegulv, inntil hissigheten løper av med dem og de to store motsetninger i all sin velde trer utpå til holmgang. Himmel og hav står i et eneste råk, og hele naturen skjelver av iltre kast og kvasse tak. — —

Huttetu, hvor vinteren kan være bitende når den kommer med snesludd fra nordvest og klinkende frost mellom bygene. Husvegger, stein og urer kliner den til på vindsiden med seig issvull, glasserer tak og snaue bergflån, fyller alle fordypninger, og støper telefontrådene tykke som talglys, til stolpene knekker av tyngden i den strie kulingen.

Men hender det det kommer sne, usser vinden den opp i digre fonner bak tuer og torvskrur, langs gjerder og rundt om på tunene i ly av hus og løer, og pakker dem sine steder så faste at de kan bære mann og hest.

I slike stunder slettes himlen ut. Luften er et eneste mylder av milliarder vevre vesener uten rast og ro, for knapt har de nådd jorden, før de atter hvirvles videre, pisket til skum av den rasende vind. Markens frostne ljåstubber søker forgjeves skjule sin nakenhet, og de høstpløyde åkrer får blott svale seg med litt pudderstenk mellom de svarte, såre furer.

Men vinteren kan også komme med stille, klare netter og dager. Da blinker og glitrer mitt rike som et uhyre diamantstykke, matt og avdempet under månens hemmelighetsfulle skinn, som stukket i ild når dagen er mettet av sol. —

Dog, aldri så snart har kulden bitt seg fast, før linnværet trommer på isrutene med sønnenvind og regn, og skyller og plasker til det ikke fins spor av vinteren tilbake. Og landet som nyss lå hvitblemmet og stivfrosset, har fått en grå, vass-sorpen tone, som var det selve våren som sto for dør.

Slik slåss linnvær og frost vinteren igjennom med vekslende hell, inntil foråret selv kommer og soper småkjevlet vekk.

Men enda gir ikke kulden opp, ja endog hele sommeren gjennom seigpiner den det spirende liv med sin malurt, til den utpå etteråret kommer såpass til krefter igjen at den kan rå grunnen en stund alene. —

Stille. —

Hør — — ! En sår tung tone siger inn fra havet?

Det er våren.

Det drypper fra tak og trær, og heiene glinser av væte.

Seig og svart siler armodssvetten nedover de værbitte steinkropper, og den blankpolerte hålke i bakkeskråningen og oppetter bergflatene hvitner medtatt under temperaturforandringen og sprekker av argskap.

Se hvor det lever av dråper innunder. I rekke og rad pulserer de ut fra sin trange tilværelse, ut mot forår og liv.

Men nede på flaten søkker isen under i vann, eller den løsner fra land og lokker sprø og falsk ungdommen utpå til farlig lek.

Veldige regnbyger velter takomtil innover og tryller frem en mangfoldighet av store og små bekker. Kåte og livsglade krysser de hverandre i alle retninger, uten begynnelse og ende, gulbrune og fete av leir og gjødsel.

De slår seg sammen og blir til en makt. De eter seg gjennom sand og jord, fyller åpninger og farer videre, til de store bekker sluker dem, for jorden er teleslått ennå og makter ikke ta imot. Og før de vet ord av, seiler de millioner grumsede dråper atter ute på havet hvorfra de nyss kom.

Men plutselig kan det store rengjøringsarbeide stanse. Frisk nordenvind feier himmelhvelvingen ren. Luften blir kald og kvass, og vidden stivner til. Under takskjegget støpes blanke tapper. Grener og kvister glitrer av rim, og alle bekkene utover kapsles inn og dør.

Linnværet gir seg dog ikke. Det eier årstidens rett og kommer igjen, denne gang kanskje med stinntykk tåke, der som en veldig, dunet fugl fyller hele flatlandet og dekker knoppheiene med sine grå vinger. Og for denne havfugl må vinteren til sist gi seg. De små røtter innunder begynner å bli urolige, og livet tar til å spire, helt fra havstranden av opp til fastlandets fjellgard, men heller ikke lenger, for der holder ennå sneen og frosten til.

Og mens denne underbare rugetid varer, er alt stille.

Hører du noe allikevel, sier du?

Ja da må det være den evige bølgesang fra havstranden, den vi der er født der ute ikke lenger legger merke til. Og så tåkeluren, hvis monotone sørgmodige gravrøst med visse mellomrom famler vei gjennom skodden, eller fortvilede fløyt fra dampskipene som møysommelig lodder seg frem langs kysten.

Og tiden går, og skoddefuglen ruger over vidden. Bare når det må gjøres rent innunder, letter den seg for regn og sønnenvind, letter og legger seg, og venter tålmodig på at underet skal skje.

Først når vårklekningen er overstått og landet kledd i grønt, drar den videre nordover, hvor nye strekninger, nye livsspirer venter på frigjørelse. —

Der kretser noen måker over flom-målet.

Med kvasse vingetak hugger de seg frem mot vinden, ut mot sjøen, innover land, snart høyt oppe, snart så lavt at brystet snerter de frådende bølgetopper. De kjemper og kaver, skjener tilbake, gjør kollbøtter og skjærer halvsirkler, uten stans, uten hvile.

Men nede i stranden bak gjerder og kunstig bygde steinhus lurer ramme skyttere. Med falske, flaksende vinger lokker de den stakkars måke til seg. Et skudd — ! og som en tung bylt skrår den med vinden, til jorden fanger den. Der blir den liggende og flakse et par ganger. Lyserødt blod bobler ut av det halvåpne nebb. Så brister øynene.

Stakkars måke. Men du var heldig likevel, for se der vingler en av dine kamerater vingeskutt ned i sjøen. Strømmen går falsk inn mot brenningen, og farligere enn den er hungeren.

Kampen for tilværelsen ender med døden når vingen er brukket.

Og skudd smeller, og fugler dør. Men for hver måke som faller, strømmer stadig nye til. Hvorfra de kommer, hvorhen de akter seg, vet ingen. De vet det knapt selv.

Men utenfor denne lettvingede strandvakt danner dynger av ender, skarv og lom forposten, vugget av urolige bølgerygger, matet av havets fiskerike dyp. — —

Så tar vi landjorden fatt. Vintertider er det kråken som er den dominerende der. Når kulden begynner, samler de gråsvarte gribber seg over gjødselhauger og avfallsdynger, til det yr og kryr av dem som fluer sommerdag i utslengte fiskerester.

De hakker, flakser, skriker og slåss. Det er som et kaldgufs av uhygge, et mylder av argskap som eter seg ned i den dampende haug. Så snart det tar til å skumre, bryter de opp etter hvert, enkeltvis eller to, tre i følge, for å slå seg til ro natten over i strandsteinene eller ute på den nakne holmen et par kilometer fra land.

Neste morgen søker de tilbake til det forlatte matfat og fortsetter gårdsdagens kjevl og spetakkel. —

Jeg synes synd på kråken. Den har en vanskelig natur å kjempe med. Tarmene skriker av sult, og føden er vond å finne.

Døden lurer også på den. Det er ikke lykkejegerne jeg tenker på, og rovdyr, skjønt disse til sine tider kan være slemme nok, men stormen om nettene når den uten varsel setter inn med brottsjø, og sluker hele holmen.

Et skjærende dødsskrik reiser seg fra de tusener frostne, søvnøre kråker, som plutselig kastes ut i bølgedansen, eller med fortvilede vingetak tumler innover mot land med lampelysene til méd.

Dagen etter ligger det dynger av døde kråkekropper og vasker opp og ned i dragsuget langs stranden. —

Forår og høst kommer trekkfuglene. Så snart våren gløtter på døren, er de her. De hoper seg opp likesom i førstningen og venter på bedre tider, for nordenfor ligger det sne ennå. Eller det er skodden som tvinger dem ned. Og i torvskjer og tjern og på de store vann svømmer grågås og svane fredelig sammen med stedets skuddskremte ender. Vibene gjør kollbøttekast i luften så det hviner i vingefjærene, og fyller luften med såre, vemodstunge skrik, som minner om kvasse buestrøk over kvart og kvint.

Og lerken dubber i skyene, og utover myrer og marker piper og plystrer spove og heilo fra vasshull og tuer. —

Men utenfor brenningen drar gaulen forbi.

Den hater landjorden. Havet er dens rette element. Kun nødtvunget, når rugetiden krever det, krabber den seg opp på det tørre langt nord etsteds. —

I denne brytningens tid strever folket dagen lang.

Mens østlendingen ennå kjører isen og har markene hvite av sne, pløyer og harver bonden og sprer gjødsel utover markene, og når man østpå er kommet så langt, begynner åkrene her alt å spire. — Men kommer våren tidlig, er sommeren desto senere.

Først når den har kjælt og degget for hele det øvrige land, stikker den innom, dog bare i rykkevis, slik at man den ene uken kanskje går og peser i stekende sol, den neste tar ulster på for å kunne holde varmen.

Allikevel, hundre sommerdager andre steder kan ikke oppveie én her.

Luften dirrer av glitrende gullstøv. Jublende fuglestemmer fyller mark og hei. Utenfor døser havet med blankpussede, svedende bølgerygger. På avstand kan du se lyse toner av strømdragene innunder kysten, og fettråk etter kobbebit i laksestengene.

Kagger med vimpler og rekker av fle over garnsettene hever og senker seg i samme slangerytme som de tunge dønninger.

Svartbrune båter farer til og fra. —

Nede i stranden ryker det fra tarenyingene.

Lukter det vondt, sier du? Ja det påstår alle fremmede. For meg er den tunge røyk som parfyme og kvikker opp mitt sinn.

Smiler du av meg? Hvis du var vant med å håndsame taren og kjente den så godt som jeg, ville du ikke gjøre det.

Ute på dypet står den mannshøye tangelskog frodig og tett.

Når høststormene kommer med veldige grunnbrott, knekker de fete, jodbrune stilker, og hele skipsladninger av den læraktige, glinsende masse kastes på land. Der ligger den sleip og glatt som grønnsåpe og svartner og råtner, dersom man da ikke tar og brenner den, eller kjører den utover markene til hevd.

Vår og sommer kommer bladtaren. Den er mer velsett, bedre som gjødsel, bedre å brenne.

Dagen lang sliter mann og kvinne med greip i de vassne dynger og drar i land til tørking. Røken gulner tykk fra nyingene. Det knepper og morkner innunder, og hender det trekken blir så sterk at en ildtunge greier å ete seg igjennom, får den en tareklyse over seg til avkjøling av den årvåkne eiermann. — —

Men nå kom vi bort fra min herlige sommerdag.

Nyt den i fulle drag. I morgen kanskje er det for sent.

Nordvesten lurer bak banken der ute i synsranden. Slipper den løs, varer det ikke lenge før havet går hvitt. Strømstripene slettes ut. Kagger og fle forsvinner. Bare ringene etter kobbefangst døyver i digre flak hist og her den urolige sjø.

Og brenningen, som nå luller og synger med søvnig barnestemme, koker av argskap, og hele flatlandet, lyngvidden, marehalm, sivkranser om vann og tjern, åker og eng, bølger som et veldig mangefarget teppe i den seige vind. — —

Høsten sier du?

Også den er vakker. Kanskje mest fordi den er merket med alvorets kolde stempel. Livet blusser av feber. Trekkfuglene passerer på ny, denne gang på vei mot syden. Hvor du snur deg, møter du den døende naturs håpløse farvel. Og som dagene kommer og går, blir luften koldere, inntil den har fått det brustne øyes glass-skjær i seg. De myke himmeldrag stivner, og vinteren tar til. —

Men nå må du være snill og gå. Jeg er trett og vil ha ro. Lyngsengen i ly av et av myrens mange torvskrur skal favne meg. Og der, lauget av sol, bysset av fuglesang og brenningens monotone brus, vil jeg sove og drømme om deg mitt eventyrland, Vårherres fagre palett.

(…)

LISTA I DAG

Man skriver det Herrens år 1923.

Det er midtsommer, og jeg driver i ferien på gamle, kjente trakter. Og jeg undres over, når jeg tenker tilbake, hvor dog Lista har skiftet ansikt, ikke naturen alene, men også menneskene. Forresten for en fremmed er det for tiden ikke anledning til å studere disse.

Det er som krigens ubarmhjertige utkommandering skulle ha herjet bygden, og ikke latt annet tilbake enn oldinger, gifte kvinner og barn.

Arbeidskraften er dradd til Amerika, mann av huse. Og statistikken forteller at halvdelen av sognets voksne innbyggere, enten er eller har vært i Amerika fra en til elleve ganger.

Nå, på en måte kan man ikke undres over dette. Gårdsbrukene er små, fra atten til førti mål, og kan ikke føde sin mann, dertil er avsetningsmulighetene dårlige, til tross for landsdelens sentrale beliggenhet. Både i øst og vest kommer bøndene for sent frem med sine produkter, for alt som heter hurtigforbindelse med omverdenen, ligger minst en mannsalder tilbake i tiden. Smøret får jeg vel en krone pr. kg. billigere enn andre steder, eggene femti, seksti øre, potetene seks kroner tønnen billigere enn i Stavanger, og fersk, fin havfisk for tretti øre kg.

Er det å undres over at hjemmets folk går seg trett. «Det kan ‘kje nytte å bale me de,» sier man. «Me bli kje à me varan,» og så drar man sin vei dit hvor pengene er lettere å få tak i.

Og det er igrunnen merkelig at en såpass stor landsdel som Lista med sine seks tusen innbyggere, pluss Farsunds ca. fjorten hundre, ikke engang har noen veiforbindelse med det øvrige land.

Det smale Listeid støter opp mot ufremkommelige fjell, og Farø-sundet ved Farsund, som med rette burde hete Fare-sundet, fordi det hender at ferjen i stygt vær driver avgårde med passasjerene, ennå er uten bro.

Listebuene har forresten aldri kunnet greie seg med jordbruket alene. Bifortjenestene har skiftet med århundredene. Etter en gammel regle heter det: «Ikkje mákrel, ikkje mågje å ikkje torvetork. Gu’ gje det snart måtte komme et vrag, så me kunne få någe å leve a. —» Noen tok til sjøs, andre drev fiske eller balte med et eller annet håndverk.

I mine barneår var det sjølivet som trakk ungdommen. Listringen for på alle hav. Han hadde godt å slekte på. Kapertiden beviser at han var både seig og djerv. Og når jeg husker på de gamle loser og fiskere, som det forresten ennå er enkelte typer igjen av, hvor de var rolige og uforferdet når de la ut, hva enten det gjaldt å ro fiske, lose skip i havn, eller redde menneskeliv etter forlis. Det var en ganske annen rase enn den nåtiden har å vise frem.

Nittiårene med sine store krakk ødela skipsflåten og med den også sjømannen. Det fantes blott ansvarlige selskaper hin tid, og mange familier mistet alt de eide. Så slo fisket feil. Havneanleggene var dårlige i forhold til de voksende krav til fiskerflåten, konkurransen ble for sterk, og listringen måtte se seg om etter nytt utkomme. Og likesom man under Nederlandenes storhetstid dro til Holland, ble nå Amerika det forjettede land. Hin tid reiste unggutten ned for å få hyre, jentene for å ste’ seg, og det fins ennå mange minner på Lista fra Hollendertiden, så som gamle, vakre veggur, møbler, skjeer, krus o.l. importerte varer, slik som man nå fyller hjemmene med saker fra Amerika. En hel del hollendere bosatte seg også på Lista. Navnene etter dem lever den dag i dag.

Listringens sjømannskap begynner som sagt å vaskes ut.

Likesom det synes gå småmåken, eller kvakken som man kaller den her sørpå, som nå forvandler seg til landfugl, slik vender ungdommen seg fra havet og blir mer og mer landkrabbe. Den lukter ikke saltvann uten hver gang den krysser Atlanteren fra og til Amerika.

Og snekkerhåndverket, som alltid har sittet i høysetet på Lista og er blitt betraktet som en nødvendighet for høy og lav, er også blott en karikatur av sitt tidligere jeg.

I gamle dager var det stil og linjer over arbeidet. Hus, karmer, dører, lister, møbler vitner både om smak og fantasi. Men så grep Amerikafeberen om seg, og med den rastløsheten. Håndgjort arbeide svarte seg ikke lenger i en tid hvor det gjaldt å sveise nødvendighetsartikler sammen i en fart. Den fire, fem årige læretid på verksted svant inn til en vinter, så mye unggutten lærte forskjell på øks og sag. Og med det var han moden for Amerika.

Og hyggen og arbeidsgleden er glattet ut i denne rastløse tid, og mennesket har fått gullet i stedet. —

Amerika virker lite åndsløftende på den unge slekt. Dollaren finnes ikke på gaten, og blott den som kan bære trelleåkets slit, slår seg frem. Veien går fra losjiet til arbeidsfeltet og tilbake igjen dag ut og dag inn. Men listringen er av naturen tålmodig, flittig og sparsommelig. Han drømmer om en gang å slå seg ned på fedrene jord og ha det godt på de gamle dager. Derfor blir ikke Amerika for ham annet enn et arbeidsfelt, slik som sjøen var det for de gamle. Og en masse penger sendes hjem og settes i sparebanken.

Gjennomsnittlig hvert tredje og fjerde år tar han seg en tur hjem en vinter. Men her deler strømmen seg i to, hva åndsinteresser og tidsfordriv angår. Den glade slekt vil more seg og hvile ut på den måten, og så tyr man til bygdens fire store ungdomshus. Og det er dessværre så, at der hvor man for ca. tyve år siden ble budt gode foredrag og møttes til diskusjon og åndsløftende underholdning, der danses nå, og bare danses fra kveld til morgen.

De eldre ledere har gått seg trett, og ingen av de unge triver den gamle ideens fane og fører den videre frem.

Den andre strømretning går mot bedehusene. Av disse fins det ikke mindre enn ti stykker. Sektlivet fra Amerika slår røtter på norsk grunn, og mens man nord i Norge klager over mangel på Gudsordforkynnere, vrimler det av emissærer her sørpå.

Listringens livssyn er trist og tungt, dog med en undertone av humor. Grunnen hertil er ikke godt å si. Vidsynet har man. Men havet synger sine salmer og skaper alvor. Det luller, det brøler, det skodder og krever menneskeliv. Og i det lange løp legger det seg på hjernen og aler frem en alvorlig slekt.

Lista er fylkets største sogn med en skyldverdi av femten hundre mark. Den skattelagte formue utgjør to og tyve millioner kroner, inntekten tre millioner.

Forholdene mann og mann imellom er demokratiske. Ingen er riktig rike, men heller ingen fattige. For den som vil våge å stikke hodet opp over massen, forestår det en drøy jobb. Greier han det, skjer det først etter mange dukkerter og årelangt tålmodighetsstrev.

Før i tiden fantes det en hel del husmannsplasser hist og her rundt om i sognet. Og den ånd rådet, at var man fattigmannsbarn, så ble man det, og kom ikke ut over det fedrene nådde til. Og slik kan man følge slekter bakover ledd for ledd. Men Amerika jevnet alt ut. Det spurte ikke etter stand og ætt, bare om styrke og arbeidsvilje. Og det viste seg at heri var husmannssønnene fullt på høyde med den øvrige befolkning. En hel del ble rene storkarer. Og navn som for et par mannsaldrer siden nevntes med skuldertrekk, bæres i dag med heder.

Husmannsplasser er en sjeldenhet nå. De gamle enlige søker «Heimen», bygget 1912. De som har råd, betaler for seg, men også de som intet har, får der en sorgfri alderdom.

«At dei på Lista ikkje eig kviste, men dengje ungan me ei torva, og he dei ikkje ei torva, teg dei den eine ungjen og slær opp på den andre», er også en saga blott. Distriktet har god skogbunn, og ungtrærne holder alt på å forandre landskapet. I de senere år er det utplantet flere millioner busker, takket være blant annet statens anlegg på Kjørrefjord. Og det underlige har hendt at nå får byene omkring storparten av juletrærne sine fra Lista.

Om hundre år ligger de store moer gjemt i skog, og de som farer gjennom flatlandet, vil ikke lenger kjenne noe til vinden, der som bekjent er så strid at det «på den stillaste daen på Lista blåste à ei høna».

Nyrydningsarbeidet har skutt rask vekst de senere år, for hungeren etter jord er stor, og dog er ennå ikke halvdelen av dyrkbar mark lagt under kultur. For en del år siden ble det ved uttappingen av Brastad-, Prest- og Nesheimvannet gjort stor landevinning, alt i alt ca. fire tusen mål jord.

Vårens og høstens mangfoldighet av trekkfugler er det slutt med. I mine guttedager vrimlet det av grågås, svan, spover og bekkasiner. Det var en snadring og piping fra vann, torvskjer, over myrer og mark. Og skyer av heilo og star skygget luften, perlet seg langs telefontrådene, og slo seg ned i bærtuer og ljåstubber med et svare spetakkel. Nå høres såre pip fra skremt fugl en sjelden gang. Den store masse, hvis den da ennå finnes, går hus forbi.

En enkel svane, et par linjer med grågås som streker over himlen, og av og til små istykkerrevne flokker av heilo og spover, det er alt. Selv fuglene synes smittet av denne rastløse krigsforbannede tid.

Lista har tidlig vært bebodd. Det viser landsdelens mange helleristninger, runer, de tusener av store og små gravhauger, og sjeldne jordfunn, og etter sagaen og stedets beliggenhet å dømme er dronning Åsa, Halvdan Svartes mor, kommet fra kongsgården på Huseby.

Hellemyrens mangfoldighet av røtter og trestammer man støter på under torvskjæring, vitner om veldig tømmerskog fra fortiden. Brann og rovhugst slettet den ut, og seig vestenvind sørget for den ikke fikk arbeidet seg opp igjen.

Kysten er værhard, og mangt et skip med mannskap har i tidens løp funnet sin død utenfor. Men den farlige brenning har også måttet arbeide i menneskets tjeneste, blant annet ved å skylle i land tare og vrakgods. Ennå den dag i dag ser man listringen «leube stronna» når stormen står på fra syd, og berge i land ting som er slått over bord fra forbifarende skip.

Man bruker også å slepe vrak inn på kysten. Høststormene river dem gratis i stykker og skyller godset inn på land. Materialet brukes til gjerdestolper, til ved eller bygging av uthus.

Det fins nesten ikke en eldre løe på Lista uten at stegverket er gammelt skipstømmer.

Listringen må støtt ha folk omkring seg. Liv og rørelse er det overalt. Det rike møte- og oppbyggelsessamliv gjør sitt til dette. Det fins over to tusen sykler i bygden; rute- og drosjebiler krysser hverandre i alle retninger, og bruken av apostlenes hester går mer og mer av mote. Før trasket man de lange, flate veier til fots. Fottøyet til hverdagene besto av trebuntsko, med kobber, eller jernbeslag for tåen. De pluggede, solide fettlærsstøvler bruktes blott når man skulle til kirke, eller til Farsund. Og aldri så snart var man kommet hjem etter preken og hadde spist kjøttsuppen, før man byttet klær eller i det minste hengte trøyen over en stol og ruslet skjortermet hele ettermiddagen.

I hvert hjem fantes rokk, karde og vevgang. Og både mann og kvinne gikk i heimelagte klær og håndspøtte sokker.

I dag har Amerika satt preget på bekledningen, like fra det blonderbesatte småbarn som så vidt kan gå, til oldingen grå med amerikansk strykeskjorte og amerikanske sko.

En masse telefon og lysstolper på kryss og tvers skjemmer landskapet. Men tiden krever det. Og motviljen for alt nytt man sporet bare for noen år tilbake, ja endog automobilene raste man over og samlet hundreder av navn på en protestskrivelse til kongen, er glidd over til latterlighet, så selv de som var blant de ivrigste motstandere, må si: «Tenk at me va så neudne.»

Da Macody Lunds telefon for åtte og tyve–tredve år siden straktes utover Lista, var det som om de eldre hilste på trolldommen selv.

Med ærefrykt så man på de reiste stolper, og man undret seg og spurte om trådene var hule, hvorledes det bar til osv. Og noen korset seg, og andre var «meir øvegjedde enn dei va redde».

Men tross undring og motstand går utviklingen sin seiersgang, og før vi vet ordet av det, fins våre nåværende telefonapparater henslengt på loftet, slik som kåler og gamle parafinlamper nå.

Jeg nevnte fisket som holder på å dø ut. Båtbyggeriet går det samme veien med. Listerskøyten er vel kjent. Den ble til i Vestbygden omkring Borshavn. For tyve år siden kunne man telle dusinet fullt med skrog side om side på stranden, bygget etter øyemål. Enkelte holdt man på å legge dekk i, andre hadde man så vidt fått strakt kjølen til. Og når så skroget var ferdig, holdt man «dogna». En masse mann samlet seg og fikk ved hjelp av runde stokker til glidebane, skøyten på vannet, hvor så senere mast med tilbehør reistes. Men den gang var det også liv og travelhet der ute, især om våren mens makrellfisket sto på. Konsul Sundt fra Farsund kjøpte opp hovedmassen og sendte varen i iset stand til England. Dårlig havn i forhold til den moderne konkurranse har drept tiltaket, og bare et enkelt fartøy bestemt for fraktfart langs kysten, bygges i ny og ne.

Men med hensyn til fisket sier det seg selv at kan det svare seg for svensken å ruste seg for fangst på revet, så må det også kunne gjøre det for listringen som har feltet like utenfor stuedøren så å si. Og de styrende har endelig fått synet opp for dette. Med havfisket for øye er det i flere år arbeidet på Tjørvehavn.

Seks–åtte hundre tusen kroner er hittil medgått. Om et par år er havnen ferdig, og når så almenning og ordentlige landingsplasser er anlagt, har man muligheten for at storfisket kan ta seg opp igjen. —

Når jeg bare tenker på makrellfisket for fem og tyve år siden, hvor det var en opplevelse for listringen. Fra Borhaug drev det åtti, nitti skøyter og båter, og det gikk ord om at garnlenken strakt i en linje ville ha nådd helt over til England. En anselig lengde tilsammen utgjorde den iallfall, for hver skøyte brukte i alminnelighet åtti garn, og hvert enkelt av disse målte sine tyve favner.

Fisket tok til omkring tyvende mai, og varte til åtte à fjorten dager etter jonsok.

Det var et vakkert syn å se fiskerflåten om ettermiddagen sette til havs, tidligere eller senere etter som vinden var flau eller frisk til. Det minnet om en måkeflokk på utferd.

Og somme tider kunne det bli slik kappseilas mann og mann imellom, at det gikk på livet løs.

Og man seilte og seilte, til landet lå som en stripe i synsranden, seilte til Listefyret blinket ned i vannflaten, enkelte helt ute på revet. Og så tok man mast og seil ned og satte «lengja», de eldste og dårligste garn først, de nye og sterkeste nermest skøyten. Etterpå kokte man kaffe. Når klokken nermet seg ett, var det å ta oljeklærne på. Klokken halv to sto alle mann, man var gjerne fire på båten, i fullt arbeide med å hale inn. Strevet varte fra to til fire timer, etter som været og fisketyngden var til.

Og garn og makrell hopet seg opp i rommet midtskips, inntil fartøyet, hvis fangsten var god, kunne ligge søkkladd ned til esingen.

Ut på morgenen kom flåten tilbake, gjerne kryssende opp mot vestenvinden langs land, fordi strømmen hadde satt den østover om natten.

Og da hendte det mer enn én gang at gårsdagens kappseilas ble fortsatt, i de fleste tilfeller med et fredeligere utfall enn hin gangen to brødre fra Tjørve prøvde krefter. Den ene måtte sette fartøyet på grunn ved innløpet til havnen, for å undgå kollisjon. —

En etter en kom skøytene glidende inn gjennom moloåpningen, hvor det på murkanten sto en hel del nysgjerrige av nærmeste pårørende og ropte: «Fekk dokke mange mákrel?»

Så snart skøyten hadde lagt inntil, måtte de søvnige og hirne fiskerne pille fisken fra og ett for ett bære garnene opp på «slednan» til tørk. Så opp i losjihuset og få kaffiskvetten og et par timers søvn. Men med sistnevnte ble det gjerne lite av. Og slo fisket til, gikk man der søvndrukne hele uken og ventet på søndagen, så man kunne få sove rundt. Men røk det opp med vestan, ble det mer enn nok soving av. Og tanken på de store makrellstim utenfor som man ikke kunne nå i, fikk humørbarometeret til å synke temmelig lavt.

Småvestannen, lett bris fra vest, ga beste mákrelvona.

Uten fare var dog fisket ikke. Jeg husker et par tilfeller hvor skøyten kom i land med sørgebudskapet mann over bord. Og tap av redskaper var ikke sjeldne. Selv om man hadde satt i godvær, kunne det plutselig begynne å blekke utover det rolige hav med de såkalte kalvskinn. Dette varslet storm. Og så gjaldt det å hale lengja på harde livet, hale så lenge man kunne og kanskje kappe resten og late den i stikken for å kunne berge seg hjem.

Det hendte også man måtte kappe alt. Men hadde man nye, sterke greier, red man stormen av for lengja med baugen imot. På midten av fortøyningstauet mellom fartøy og garn, hengte man da en diger stein. Den skulle som demper hindre haksing, slik at ikke tauet ble slitt av.

Nå er fisket forbi. I år meldes det om svær makrelltyngde utenfor. Bare et par mindre båter har forsøkt seg og fått rik fangst.

Av større bygdetiltak fra senere år må nevnes Lista meieri midt på flatlandet, og Sørlandske stålbetongstøperi, Helvik. Sistnevnte anlegg har ikke blott laget 600-tonnere, betong-motorfartøyer, og større lektere beregnet på sildesalting, men også bygningsstein, kloakkrør og betongstolper.

Til fylkets elektrisitetsverk alene er det levert 3000 master, som endog av statskontrollen har fått ros for sin soliditet og heldige form.

— — — —

Og her driver jeg nå omkring i ferien. Hvert sted vekker et hav av minner. — Nåtiden hilser på fortiden, og billed etter billed flagrer forbi i broket blanding og gjør meg sår i sinn. —

Herdet og stålsatt av århundreders slit går folket til sin gjerning. Sagatiden igjennom verget det sin utsatte odelsjord med odd og egg. Navn fra kapertiden, hvor endog kvinner deltok i kystforsvaret, som Tønnes Samuelsen, Tønnes Jansen, Knud Ellingsen og mange, mange andre er vel kjent. Her er billedhugger M. Skeibrok født. Her strevet den allsidige foregangsmann O. S. Tjørve, og her slet vår nåværende statsminister A. Berge i seks og tretti år lærerkrakken på Nordbygden skole. Da han en gang i unge dager etter et kort stipendieopphold i hovedstaden pr. dampskip dro ut Kristianiafjorden, skrev han i sin reisedagbok: «Farvel du skjønne Kristiania, jeg ser dig aldri mer.» Like lite visste hverken han selv eller verden at han i dag skulle sitte Gud og kongen nest. —

Og jeg tenker på de mange som nå danner vakt om sin kjære bygd, på de som sitter med bygdens seil og ror, på de trauste skippertyper, bonden, fiskeren og den unge hær hjemme og ute som i handel og vandel hedrer sin fedrene jord. — —

Her strevet de gamle i mine barneår. Og de fortalte meg om Lista i sin ungdom og hvor allting var forandret. Men hvis de så opp av gravene i dag, ville de nok riste på sine sølvlokkede hoder, og tro seg hildret av eventyrenes trollspinn. — —

Og snart vil trekkene fra nåtiden viskes ut, og nye tegnes, for hvert drag, hver eiendommelighet forsvinner med sin slekt.

Mangt og meget er blitt annerledes på få år, jeg ser det, jeg erkjenner det med sukk, og allikevel, folket, landet, det er mitt, det er meg kjært som aldri før. —

Lista, synger det i min sjel, Vårherres palett, tonenes, fargenes stemningsrike land. —

Disse to tekstene innleder og avslutter Arne Espelands bok «Vårherres palett. Lista» fra 1924.
Gjengitt med tillatelse fra Klokkhammer Forlag, som utga boken på nytt i 2008, i forsiktig modernisert språkdrakt.

Boken kan bestilles
her