Samuel Watne

– en naturbegavet pedagog, forteller og museumsmann

Av Per Løvhaug

Fortelleren har til alle tider vært den som holdt stammen sammen. Rundt hans føtter samlet de seg, unge som gamle, for å høre om forfedrene, deres liv og bragder.
Gjennom historier og legender ble de undervist om sin samhørighet med, og tilhørighet til samfunnet.
Samuel Watne var en slik forteller, kanskje en av de siste i sitt slag, her i vår del av verden.

Det er gode grunner til å reflektere over det tap samfunnet har lidt ved Samuels bortgang. Gjennom årene har den skjeggete fortelleren gitt tusenvis av skoleelever deres første innføring i Lista-halvøyas historie. De er blitt vist rundt i samlingene, og fått vite hva alle de merkverdige gjenstandene ble brukt til. De er blitt tatt med til Hervollkvernene, redningsmuseet, til Pennefeltet eller andre steder, og over alt har de fått vite noe nytt og spennende. Talløse er de lag, foreninger og grupper som på samme måte har fått vite noe om den nære og fjerne fortid. Uansett alder og utdannelse har alle vendt hjem, oppløftet og beriket.

Pedagogen

Det var Samuels store styrke at han hadde noe å gi, enten det var førskolebarn eller faghistorikere. Hans kunnskaper var enorme, spesielt når det gjaldt Listas nyere historie.
Kombinert med hans fortellerevne måtte han bli en foreleser av et kaliber mange universiteter kunne ønske seg. Men det store og virkelig imponerende var Samuels evne til å gripe fatt i ALLE. Hans fortellinger gikk hjem hos gammel og ung, og ga hver enkelt noe å glede seg over, noe å tenke over og gjemme i sitt indre.
Samuel trengte bare å kaste blikket over en forsamling, så visst han straks hvordan han skulle gripe det hele an. Var det en blandet forsamling, sørget han for at både yngre og eldre fikk anekdoter som gikk rett hjem. De som visste noe fra før, fikk litt ekstra å tygge på. Førskolebarn eller historikere – alle hadde glede av å høre på Samuel., og alle lærte noe nytt. For å oppnå dette kunne han bruke gjenstander fra samlingene, peke ut gårder, gravhauger eller trekk i landskapet, eller fortelle en god historie. Alt dette kjennetegner en fremragende pedagog. Samuel var en naturbegavelse.

Den strukturerte fortelleren

Ble Samuel bedt om å snakke i 45 minutter, så gjorde han det. Uten manuskript, uten så mye som en huskelapp. Ba du ham legge frem en sak på ett minutt og tretti sekunder, så gjorde han det, uten forberedelser. Hans hukommelse var imponerende, mest fordi kunnskapene var  gruppert, systematisert og arkivert slik at han kunne hente dem frem på en måte som alltid ble interessant. Hvis noen lanserte en teori, så kunne Samuel straks  trekke frem historiske eksempler og anekdoter som bekreftet – eller plukket teorien i filler.
Han lot seg aldri bringe ut av fatning ved at tilhørere kom  med uventede spørsmål. Med den største selvfølge ga han et svar, som ikke bare var relevant, men som ga tilhøreren ny innsikt. Om noen hadde trodd at hans foredrag var et nøye innøvd manuskript, så viste slike elegante sidesprang at Samuel øste fra en dyp og tilsynelatende utømmelig kunnskapskilde.
Det hendte i private samtaler, når spesielle emner kom på tale, at han hentet frem en slitt kladdebok. De finnes. Likevel er det mange som i dag er inderlig lei seg for at de ikke fikk mer av fortelleren Samuel festet til lyd- og videobånd.

Samleren

Det var museumsmann Samuel skulle bli. Hans far, Sverre, var den første og viktigste læremester. Som farens trofaste følgesvenn rundt omkring på Lista, fikk Samuel førstehånds kjennskap til hver gård, hver slekt, hver orginal og kunnskapsrik person. ”Du kan tru øyran mine blei store”,  var et uttrykk han ofte brukte når han fortalte om samtaler mellom faren og andre som hadde mye å fortelle.
Samtidig brukte han øynene godt. Han registrerte i hodet alle historisk verdifulle gjenstander som kom i hans vei. Det er ikke for sterkt å si at han visste hva som befant seg i de fleste løer og gamle hus på Lista. Men han hadde et skarpt og kritisk blikk for hva som hadde verdi, og kunne kjapt sortere vekk det som var junk og trivialiteter.
Takket være Samuels skarpe blikk og oversikt er mye reddet som ellers ville gått tapt. Gang på gang har han reddet verdifulle dokumenter og gjenstander ut av søppelcontainere og bosslass. Resultatet er at Lista Museum har en unik samling av gjenstander, både fra vår nære og fjerne fortid.

Arven forplikter

Denne arven forplikter. Samuel fikk oppleve at Farsund kommunestyre enstemmig vedtok en museumsplan, og at bygging av et nytt museum kom inn på langtidsbudsjettet. I Samuels fravær risikerer vi at nye generasjoner mister den tilhørighet til hjembygda som han ga dem. Rotløshet vil bli resultatet. Derfor må vi – når Fortelleren er blitt borte – sørge for at de skatter han tok vare på, blir presentert på en måte som fører hans arbeid videre. Moderne, interaktiv museumsteknologi kan gjøre dette, på en spennende, pedagogisk måte.
Men fortelleren Samuel kan ingen erstatte.

Farsunds Avis november 1999
Gjengitt med tillatelse fra Per Løvhaug og Farsunds Avis.