Om Abraham Berge

Av Johs. Seland, Fædrelandsvennen, i spalten «Mennesker vi minnes»

Blant de menn i Vest-Agder som har gjort en bemerkelsesverdig innsats i landets politiske og kulturelle utvikling, står Abraham Berge på en fremskutt plass.

Hans biografiske data er i seg selv imponerende nok. Abraham Theodor Berge var født på Berge i Lyngdal 1851 av foreldrene Johan Tobias Johnsen Berge og Helene Andreasdatter Kvalsvig, beslektet med eidsvollsmannen Teis Lundegaard. Gutten tok eksamen fra Reinert Rødlands lærerlærlingeskole i Lyngdal 1867, kom til Lista som lærer på Nordberg samme år og fortsatte lærergjerningen til 1903.

I 1872 kjøpte han et bruk i Nordberg. Ble lensmann i Vanse 1904, statsråd og finansminister i Michelsens regjering 1906 og kirkeminister i Jørgen Løvlands regjering 1907. På ny finansminister i Konows regjering 1910. Amtmann i Vestfold 1908–23, bosatt på Nøtterøy.

Allerede i begynnelsen av syttiårene begynte Berge å ta del i det kommunale og politiske liv og ble straks lagt merke til ved sin klare, korte og bestemte opptreden i avisdiskusjon, på lærermøter og på politiske folkemøter. Han kom inn i Vanse herredstyre 1877, var ordfører og varaordfører i bygda i flere år og ble brukt i en mengde kommunale og fylkeskommunale verv. Ble stortingsmann 1892, var i tur og orden medlem av tingets veikomité, næringskomité, fullmaktskomité, valgkomité, reglementskomité, Pariserdelegasjonen 1904, kroningsdeputasjonen 1906, kirkekommisjonen. Var generalsekretær i Norges Venstreforening, Odelstingspresident i tre år og varapresident i Stortinget i to år. Finansminister og statsminister i 1923.

Så skjedde det. Under den krisesituasjon som flere norske banker kom i våren 1923 mente Berge det var en statsoppgave å hindre et alminnelig bankkrakk, derfor fikk han Stortinget med på å garantere de statsadministrerte bankenes forpliktelser. For å hindre at Handelsbanken i slutten av mai 1923 skulle gå konkurs, fikk han regjeringen til å gjøre et hemmelig innskudd på 25 millioner kroner av statsmidler. Da han mente det var av vesentlig betydning at denne hjelp ikke ble kjent, ble saken ikke forelagt Kongen i statsråd eller for Stortinget. Våren 1924 drev Berge igjennom i Stortinget en fornyet støtte til Handelsbanken, men unnlot å gjøre tinget kjent med støtten av mai 1923. Det var hans forhold til Handelsbanken som førte til at Berge og seks av hans statsråder ble stilt for riksrett i september 1926. Riksrettens dom i mars 1927 lød på frifinnelse.

Berge-regjeringen tok avskjed i juli 1924 etter å ha fått sitt forslag om opphevelse av brennevinsforbudet nedstemt av Odelstinget og Lagtinget.

Til mine ungdomsopplevelser i 1930-årene hører de timene med da jeg satt i selskap med gamle redaktør Tomas Torsvik og gamle lærer Olav Starheim og lyttet til deres beretning om 1880- og 90-årenes bevegede kamptid på Lista og i Farsund. Abraham Berge var på ferde dag og natt. Ordnende, kommanderende. Manntallet måtte være i orden, myrmannsskjøter måtte skrives, vaklende måtte styrkes i troen, motstandere omvendes. På de store folkemøter slo han ned som en ørn på sine motstandere. Hurtig i avtrekket. Tok dem på kornet. Det var som tiest ikke smågutter han hadde med å gjøre. Men Berge døyvet dem. Han kjente sitt folk og han kunne sin politikk. Og han eide den urokkelige orienteringsevne som alltid frelste ham fra å bli undermåls i debatten.

Men alltid vendte han fra kampen tilbake til sitt lune, hyggelige hjem ute på Lista. Å komme inn i Berges og fru Elisabets hjem var som å komme fra storstormen inn i rolig farvann, selv om hans hjem i egentligste forstand var hva vi her på Sørlandet kaller et «kjønnehus» – et hus hvor mange samles.

Der kom folk som skulle ha rettledning om et eller annet. Der kom vennene som stod ham nær gjennom kampårene og som visste å sette pris på hans pågangsmot og uoppslitelige energi. I hans hjem stod alvor og gammen så godt sammen. Og når fru Elisabet dekket det lange kveldsbord mens Abraham hentet karaffelen i skjenken, skulle ingen merke at han stod midt oppe i den harde politiske strid og at mynten i de årene vel ikke var så overflødig tilmålt.

Berges fortjeneste av Venstres politikk i ungdomsperioden fram til 1907 var store. Det ligger unektelig et langt spenn av år mellom den tid da han først gjorde seg bemerket i bondevennforeningene, som litt etter litt fløt over i Venstre, til han i 1907 gikk over til det såkalte Frisinnede Venstre. Når vi nå har fått tingene på avstand, kan mangt i alle fall delvis forklares. Overgangen skjedde jo i konsesjonslovens tilblivelsesår. At Berge, som var sterkt innstilt mot alt som het forbud og tvang – hvilket jo klarest viste seg i hans stilling til alkoholforbudet – at han hadde vanskelig for å følge Johan Castbergs nokså hardhendte politikk, er forståelig. Det var det gamle bondesyn og vel for en vesentlig del det gamle venstresyn han i den sak representerte. Dessuten kunne Berge ha rett i at det ved enkelte leiligheter viste seg større forståelse av åndsverdier og åndsfrihet innen hans nye parti enn hos enkelte konsoliderte venstremenn.

Ennå en gang skaffet han dog sine gamle venner en glede. Det var da Høyre i Stortinget holdt det store oppgjør med statsminister Konow for hans frimodige bekjennelse i målspørsmålet. Da gnistret og lynte Berge mot det forståelsesløse Høyre, som han så mange ganger før gjennom årene gnistret og lynte på folkemøter og i nasjonalforsamlingen.

At Berge senere engasjerte seg som Høyres statsminister, hadde ungdomsvennene vanskeligere for å forstå. Men en ting skal huskes: Han gjemte seg aldri vekk i talemåter og personlige fortolkningskunster. Hans meningers mot sviktet aldri. Gjennom alle omskiftelser tok han sitt ansvar helt og fullt. Regningen som lå på bordet, skulle betales.

Denne uforferdethetens nådegave tør kanskje være det vesentligste aktivum for de kvinner og menn som til alle tider står midt i arbeidet, likegyldig hvilket partis fanemerke de fylker seg under.

En mann med sterke og allsidige interesser, praktisk innsikt og sikkert skjønn var Berge. Til dette bidrog hans sympatiske vesen og evne til samarbeid både med meningsfeller og politiske motstandere. Sitt store talent for administrasjon dokumenterte han som president i Stortinget, som statsråd og som fylkesmann. Omhyggelig og kyndig i sin behandling av sakene, våken i sitt syn for kulturutviklingen og åndsfriheten, nobel og human i sin ferd mellom mennesker. Storkorset av St. Olav bar han med heder. Slik mintes Jørgen Løvland sin venn Abraham Berge.

Det er et ettermæle som kan bli stående. Glemme skal vi heller ikke at Berge skjenket sin hjembygd to bøker av høy verdi. «Listerlandets kystværn og kaperfart 1807–14» kom i 1914 og bygdeboka «Lista» fulgte i 1926.

Berge døde den 10. juli 1936 i sitt hjem Ravndal på Nøtterøy, 85 år gammel.